Herreguuuud... hustes minstemann er en pratemaskin uten like! Det kommer lyd utav munnen hans hele tiden, unntatt når den er full av mat.
Dette må jo selvfølgelig dokumenteres. Helt burde denne LOen vært med lyd, for man glemmer sikkert med tiden hvor mye han egentlig snakket.... Han er minst like nysgjerrig som han er pratsom, og fortsetter han i dette tempoet, så lærer han mye rart på kort tid.
Rødt er jo som kjent kjærlighetens farge, så derfor kunne jeg ikke tenke meg en bedre farge å scrappe dette portrettet av min datter i.
Jeg har desverre alt for få bilder av henne, en kombinasjon av at hun ikke er så glad i å blir tatt blide av og det at man da gjerne lar være å ta bilder av henne - man vil jo tross alt ikke bli "plageånden med kamera."
Dette bildet er jeg utrolig glad i, hun er så lik seg selv ogg synes hun utstråler akkurat det jeg setter pris på hos henne.
Det er ikke til å komme fra at det jeg scrapper aller mest er ungene mine, men denne gangen kom jeg over et bilde av min kjære fra den tiden vi ble kjærester.
En runde i scanneren og Photoshop gav meg et bilde som for alltid vil minne meg om hvordan han så ut da vi møttes - det tror jeg blir morsomt for ungene å se om noen år, for jeg har selv hatt stor glede av å se mine foreldre som unge.Kanskje denne Loen blir spesielt morsom å ha den dagen minstemann her i huset skal gjøre unna sin plikt i det militære?
Etter å ha rotet bort innloggingsinformasjonen til bloggen min har jeg nå endelig funnet en lapp bakerst i en skuff som eeendelig gjorde at jeg kom meg inn på bloggen min igjen!
Jeg svever stadig rundt i finne-min-stil-verden og prøver meg på alt mulig av teknikker og stilarter. Det er nå i bunn og grunn det som gjør scrapping morsomt!Jeg eslker å eksperimentere - selv om resultatene blir varierende i både utseende og kvalitet.
